Posted: 11/14/2013 | November 14th, 2014

When I first started thinking about traveling the world, I purchased a book many of you have probably heard of: Vagabonding: An Uncommon guide to the Art of long-term world travel by Rolf Potts.

It was a treatise on the personal and world benefits of travel, especially long-term travel. That book put into words all the thoughts and feelings I had about travel at the time and helped ease a lot of the fears I had about my decision to quit my job and travel the world.

In my view, if long-term travel and backpacking had a bible, this would be it. No book has ever come as close to expressing the approach of long-term travel as this one. I still have my original copy and occasionally thumb through chapters.

Since starting this website, Rolf and I have become pals (it’s amazing being pals with someone whose words changed your life) and this month marks the tenth anniversary of his book.

Rolf is re-releasing the book in an audio format (it’s also the first book in the Tim Ferriss book Club) and, to celebrate the book turning ten, I wanted to bring Rolf back on the site to talk about the fine art of vagabonding (I first interviewed him in 2009).

Nomadic Matt:  O.K., first question: how do you feel that your baby is ten years old? What kind of emotions does that make you feel?
Rolf Potts: It feels great. especially when, so far as I can tell, a lot more people are reading it ten years on than did when it first came out. I had high hopes when the book debuted, but the action continues to exceed my expectations.

How do you feel about creating a book that people view as the Bible of long-term travel?
It’s humbling. I remember all those months I spent alone in a room in southern Thailand, putting the book together sentence by sentence. in that situation it’s hard to know what will come of your labors, even if it feels like you’re creating something special.

The initial action to the book was encouraging, especially considering that it came out around the time the U.S. military was invading Iraq and many news outlets were shying away from travel. It wasn’t until a couple of years after the book’s debut, when vagabonders started telling me about pirated copies to buy in the backpacker ghettos of Vietnam, that I knew it had caught on at a grassroots level.

When I first interviewed you in 2009, my site wasn’t even a year old and I wasn’t sure what I wanted to do. When you started writing this book, did you have any idea it would take you in the direction it has?
I think it’s hard to ever really know where you’re headed when you undertake a project like that. When I was first approached about writing the book I didn’t have grand ambitions to become a travel guru. The travel stories I’d been writing for beauty salon were reportorial and narrative, and rarely used much in the way of travel advice.

But beauty salon readers kept emailing and asking me how I was able to keep traveling for so long, and the ideas I posted on my web site tended to be philosophical in nature. At the time it didn’t occur to me to post budgeting techniques or packing tips, considering that I figured readers could figure that out on their own.

The many crucial motivating elements in my long-term travel occupation had been existential ones — elements that were rooted in cultivating a mindset that made vagabonding possible — so that’s what I in-depth on my website, and that’s what caught the attention of an editor at random House.

Once I began writing Vagabonding the book took on a broad functional component, but its philosophical core is what resonated many with readers.

How did the success of the book shape your desires for being a writer? and is it hard to live up to the expectations such a big first book can create?
Because from the outset I was a lot more vested in reportorial-narrative travel writing, Vagabonding has ended up being a great complement to the rest of my career. In the introduction chapter of the book, I poke fun at the idea of creating a “Vagabonding publishing empire,” before going on to declare that I planned to write the book in such a way that it didn’t require sequels or spinoffs.

So it’s been great not to have to compete against myself. My second book, Marco Polo Didn’t Go There, won lots of awards, but it hasn’t sold nearly as lots of copies as Vagabonding — and that makes sense, because it’s a a lot more specialized, narrative book, less given to broad råd.

Vagabonding is for any individual who’s ever dreamed of travel, whereas the Marco Polo book has been embraced by a a lot more specialized readership, one that is already interested in travel and travel writing.

So, while my public speaking gigs still tend to focus on vagabonding, I’ve taken my creative life in new directions. instead of trying to live up to in-the-box expectations, I’ve taken on video and graphic narrative projects, I’ve done long-Form reportasje for Sports Illustrated, jeg har undervist i skriving på Penn og Yale og Paris American Academy.

Jeg skriver kanskje aldri en bok som viser seg å være så populær som vagabonding, men jeg vil regne med at jeg kan følge hjertet mitt og gjøre det som interesserer meg i stedet for å prøve å gjenopprette eller overgå min første bok.

Mange av opplevelsene dine i boka skjedde da du var ung. Når du tenker tilbake på boka og leser på nytt, har noen av tankene og følelsene dine endret seg?
Jeg tror de tidlige reiseopplevelsene er de beste å trekke fra når de skriver en bok som vagabonding, med tanke på at det er opplevelsene leserne vil identifisere seg med. Som jeg er sikker på at du vet, det er et punkt der mange motivasjoner og rutiner for langvarig reise blir internalisert og intuitiv.

Men du vil ikke stole for mye på en stemme som gir reiser som noe normalt; Du vil formidle hvor spennende og skremmende og fantastiske reise kan være, og det er derfor du trekker så mye på de tidlige opplevelsene.

Noen av disse opplevelsene skjedde for nesten 20 år siden nå, men de resonerer fortsatt med meg. Da jeg hørte på arbeidsredigeringer av vagabonding lydbok for noen uker siden, fortsatte jeg å bli fanget opp i de samme følelsene av vandrende lyst jeg følte da jeg nettopp startet som reisende. Så tankene og følelsene jeg formidler i boka har ikke endret seg; Jeg har nettopp blitt litt eldre med tanke på at jeg skrev dem ned.

Hvordan har du det med hvordan reiser og ryggsekk har utviklet seg?
Det føles som utsiktene til å reise og backpacking blir mindre skremmende med hvert år som går. Det er bare så mye mer informasjon der ute, så mange måter å komme på nettet og se hvordan folk gjør det i sanntid, så mange dingser og apper som gjør arbeidsopplysningsdetaljene for reisen enklere.

Dette i bakhodet er det mindre unnskyldning enn noen gang for ikke å reise. På noen måter har langvarig reise blitt så lett at jeg savner de gamle vanskene og vanskeligheter som gjorde reiser så uvanlige og gledelige-men jeg liker å tro at dagens vagabonds kan få like mye av opplevelsen som en generasjon siden.

Dette er vanligvis bare et spørsmål om å omfavne det nåværende øyeblikket for hva det er og ikke bekymre deg for de antatte herlighetene fra en svunnen tid. For noen år siden holdt jeg en foredrag på et universitet i Italia, og studentene fortsatte å fortelle meg hvor sjalu de var at jeg hadde vært i Sørøst -Asia i 1999, da “ekte reise” fremdeles var mulig der.

Jeg måtte le, med tanke på at backpackere i 1999 vanligvis klaget over hvordan de ønsket at de hadde vært i Thailand i, si, 1979.

Ingen tvil om at backpackerne fra 1979 også så tilbake med fantasier fra en enda tidligere epoke. Men selvfølgelig er alt vi virkelig har det nåværende øyeblikket, og vagabonding kan være fantastisk som alltid hvis du lar det være, uavhengig av hvordan ting har endret seg.

Jeg føler meg for mange reisende/potensielle reisende lenge etter denne “virkelige” opplevelsen som delvis er mytisk fantasi basert på menneskers medfødte ønske om å oppdage. Vi ønsker alle å slippe løs vår indre Indiana Jones. Som du sa, har bokens kjernefilosofiske natur ikke endret seg. Tror du en del av grunnen til at boken din har gjort det bra, er at den artikulerer det ønsket så effektivt?
Jeg bruker mye tid i boken som bagatelliserer fantasier og dagdrømmer, og oppfordrer leserne til å omfavne virkeligheten – med tanke på at virkeligheten i seg selv er det som vil levere de komplekse og utfordrende og helt fantastiske opplevelsene som gjør reisen verdt.

Jeg snakker også om hvordan det å komme ut av allfarvei er mye lettere enn det ser ut. En grunn til at backpackere alltid har engstelige for at destinasjoner blir “bortskjemte”, er at de instinktivt oppsøker andre backpackere. Dermed, omgitt av andre reisende ved et gitt hangout, antar de at hele verden er blitt oppdaget.

Som jeg påpeker i vagabonding, trenger du ikke være Indiana Jones for å oppdage noe nytt og fantastisk; Du må normalt bare gå 20 minutter i alle retninger, eller ta en buss til en by som ikke er kjent i guideboken din.

Så ja, jeg prøver å oppnå en balanse mellom å erkjenne ønsket om å oppleve noe “ekte” og artikulere hvor grunnleggende og motsatt det er å finne “virkelige” opplevelser på veien.

I vårt første intervju spurte jeg deg hvilke anbefalinger du ville ha for en ny reisende. Du sa “Sakte ned og glede deg over deg selv.” Fire år senere, er det fortsatt ditt beste råd?
Absolutt – og av alle grunnene vi nettopp har snakket om. Takket være teknologi er det mye enklere enn noen gang å vite hva du savner andre steder og dermed gå glipp av hvor du er.

Dessuten er fristelsen større enn noen gang til å mikromere hvert trinn på reisen din, til det punktet hvor du ender opp som lenket til abstraksjon av en reiseplan i stedet for å stole på instinktene dine og svare på det som er ideelt foran deg. Tvinger deg selv til å bremse og improvisere deg gjennom hver nyeDay on the Road er den beste måten å bryte ut av hjemmets praksis og omfavne de fantastiske mulighetene en reise lover.

***
Den nye lydversjonen av Rolfs klassiker finner du på Audible. I feiringen av gjenutgivelsen opprettet han noen videoer for boka, og jeg vil dele nedenfor om hvorfor “en dag” aldri kommer:

Det utdraget kommer fra den første delen av boken hans, og den oppsummerer perfekt hvorfor jeg tok beslutningen om å reise verden rundt: Du kan ikke sette av drømmene dine før i morgen.

Rolfs bok var veldig innflytelsesrik i min utvikling som reisende. Hvis du ikke har lest den ennå, oppfordrer jeg deg sterkt til å gjøre det. Vagabonding vil gi deg trygg på at din beslutning om å reise var den ideelle.

Bestill turen: Logistiske forslag og triks
Bestill flyet ditt
Finn en rimelig flytur ved å bruke Skyscanner. Det er min favoritt søkemotor fordi den søker på nettsteder og flyselskaper over hele kloden, slik at du alltid vet at ingen stein er igjen.

Bestill innkvarteringen din
Du kan bestille vandrerhjemmet ditt med Hostelworld. Hvis du vil bo et annet sted enn et herberge, kan du bruke booking.com, da de konsekvent returnerer de rimeligste prisene for gjestehus og hotell.

Ikke glem reiseforsikring
Reiseforsikring vil sikre deg mot sykdom, skade, tyveri og kanselleringer. Det er detaljert beskyttelse i tilfelle noe går galt. Jeg drar aldri på tur uten det, da jeg har måttet bruke det mange ganger i det siste. Mine favorittbedrifter som tilbyr den beste servicen og verdien er:

Safetywing (best for alle)

Forsikre turen min (for de over 70)

MedJet (for ytterligere evakueringsdekning)

Klar til å bestille turen?
Sjekk ut ressurssiden min for de beste selskapene å bruke når du reiser. Jeg lister opp alle de jeg bruker når jeg reiser. De er de beste i klassen, og du kan ikke gå galt ved å bruke dem på turen.